November 30, 2021

Lars Ødegård – en Atlas-veteran ser seg tilbake

Historien om mennesker med funksjonshemming er en historie om diskriminering sier Lars Ødegård. Gjennom hele Atlas-alliansens førtiårige historie har han jobbet for å endre på dette. Skal man fortelle historien om Atlas-alliansen, kommer man seg ikke utenom Lars Ødegård. Han har fulgt Atlas-alliansen helt fra begynnelsen og gjennom 40 år med aktivitet. I 30 av de 40 årene har han sittet i styret for organisasjonen, og i flere av disse årene har han vært leder.

Ødegård har jobbet med rettighetskamp for funksjonshemmede hele sitt voksne liv. Han begynte som tillitsvalgt i Norges Handikapforbund tidlig på 1970-tallet, der han har vært både forbundsleder og generalsekretær.

En allianse blir smidd

Det var Norges Handikapforbund som, sammen med Norsk forbund for utviklingshemmede og Norges Blindeforbund, tok initiativ til å danne stiftelsen som i dag heter Atlas-alliansen.

1981 var FNs internasjonale år for funksjonshemmede, og organisasjonene ble tildelt TV-aksjonen «Et nytt liv». I den sammenhengen ble det etablert en stiftelse, som til å begynne med hadde navnet Funksjonshemmedes bistandsstiftelse. Senere endte den opp å hete Atlas-alliansen.

Ødegård var aktiv i den regionale organisasjonen til handikapforbundet da stiftelsen ble dannet, og var selv ikke personlig involvert i etableringen. Men han fulgte prosessen tett fra sidelinjen, og skulle etter hvert spille en sentral rolle i organisasjonen.

– Den gangen var det politiske krefter som angrep bistandsarbeidet ganske skarpt. De mente at det var så mange udekkede behov her hjemme. Enkelte prøvde å bruke funksjonshemmede som et slags alibi for ikke å ta et internasjonalt solidaritetsansvar. Det skapte et veldig engasjement i organisasjonen. Vi sa at et slikt alibi ville vi ikke være, forteller han.

Denne debatten ga støtet til at funksjonshemmedes organisasjoner i Norge satte i gang sitt eget bistandsarbeid.

– Vi kunne ikke bare snakke om solidariteten vi forlanger her hjemme, vi måtte også brette opp skjorteermet og praktisere denne solidariteten selv. Slik ble tanken om internasjonalt bistandsarbeid født, sier Ødegård.

Bærer verden på sine skuldre

Navnet spiller på titanen Atlas fra gresk mytologi, som bærer himmelhvelvingen på skuldrene sine. Ødegård røper at han selv bare er sånn passe begeistret for navnet.

– Jeg tilhører de som mener de beste navnene er de som forteller hva du holder på med. Det er bedre med Veivesenet enn med Mesta, for å si det sånn, mener Ødegård.

Ingen av organisasjonene som dannet den nye stiftelsen hadde noen tidligere erfaring med å jobbe med bistand. Derfor inngikk de et samarbeid med Norges Røde Kors. Med sitt store internasjonale nettverk og lange erfaring med arbeid i felt hadde Røde Kors mye kompetanse å bidra med, inntil alliansen hadde fått bygget denne kompetansen selv.

Senere kom flere organisasjoner til. I løpet av de 40 årene som har gått har alliansen vokst til å bestå av 17 organisasjoner. De representerer til sammen 350 000 medlemmer og driver bistandsprosjekter i 16 land.

– Disse motkreftene jeg snakket om, det var jo Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet. De ønsket nok ikke at det var dette som skulle bli resultatet. Men slik ble det.

Fra tjenesteleveranser til rettighetskamp

– Det begynte primært i Afrika, særlig Øst-Afrika: Kenya, Tanzania og Uganda. Vi fikk til et samarbeid med Norad, og da var det MUL-land (minst utviklede land, de fattigste landene) som var nedslagsfeltet vårt. Det begynte nokså tradisjonelt. Norske organisasjoner har jo opp gjennom historien drevet med «service delivery». Vi bygde skoler, vernede arbeidsplasser, institusjoner … men etter hvert har de fleste norske organisasjoner gått bort fra det og blitt rene interesseorganisasjoner hvor likestilling og likepersonarbeid står i fokus.

– Da vi startet arbeidet i 1981 var det tre ting som dominerte: Helsebistand, tiltak for å gi funksjonshemmede egen arbeidsinntekt og støtte til å bygge opp søsterorganisasjoner i Sør. Nå er det først og fremst menneskerettighetsaspektet som dominerer i arbeidet vårt. Det har nok blitt mindre helse nå enn det var i begynnelsen. Det har blitt mer satsing på skole og undervisning, men det er fortsatt helt sentralt å bygge opp demokratiske strukturer og styrke holdnings- og rettighetsarbeid i landene vi er inne i.

Hva har 40 års arbeid gitt av resultater? Ødegård beskriver hvordan det fortsatt er et «kjempegap» å tette.

– Det har gått fra det totale mørket og inn i en demring. Fremdeles ligger funksjonshemmede langt etter i utviklingen når det gjelder likestilling. Slik er det overalt i hele verden, men særlig i fattige land. Det er fortsatt mange myter knyttet til funksjonshemmede i Sør som er mindre framtredende i Norge. Når vi vet at 80 prosent av funksjonshemmede tilhører den fattige delen av verden, skjønner vi at de har det ekstremt vanskelig på alle bauger og kanter.

Søsterorganisasjoner skaper endring

I løpet av denne tida har flere viktige milepæler blitt nådd i dette arbeidet. FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne ble vedtatt i 2006, og har etter hvert blitt undertegnet av 181 stater. Konvensjonen har blitt en grunnpilar i bistanden.

Norge skrev under på FN-konvensjonen i 2007, og ratifiserte den i 2013.

Ødegård trekker likevel fram arbeidet med å bygge opp søsterorganisasjoner i andre land som noe av det viktigste Atlas-alliansen har oppnådd.

– Å sette folk i stand til å ivareta sine egne interesser det mest bærekraftige vi kan gjøre. Det er også et arbeid som ingen andre kunne ha gjort, fordi det er så avhengig av likepersonsprinsippet. Flere av organisasjonene vi har vært med på å bygge opp har ikke bare blitt sterke organisasjoner i sitt eget land, men også internasjonalt, og sitter for eksempel i FN-komiteen for CPRD [komiteen for rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne, som overvåker gjennomføringen av konvensjonen].

I flere av landene der alliansen har vært involvert i å bygge opp funksjonshemmedes organisasjoner, har det etter hvert kommet radikale endringer i synet på funksjonshemmede.

– Jeg vil gjerne trekke fram Uganda som eksempel. Der har grunnloven blitt endret slik at ulike grupper blir representert i parlamentet. 7-8 seter er øremerket for funksjonshemmede. Det er en viktig seier har gitt en bred representasjonsmulighet.

Samtidig har det vært en seier at vi har klart å hjelpe mange enkeltindivider.

– Mange har fått et nytt liv, både som følge av direkte innsats, og som ringer i vannet gjennom holdningsendringer vi har bidratt til gjennom disse 40 årene.

Borte og hjemme

Arbeidet foregår ikke bare på bortebane, men også hjemme. Et viktig arbeid alliansen har måttet engasjere seg i er å ivareta utviklingshemmedes perspektiver overfor myndigheter og andre bistandsorganisasjoner.

– Jeg vil nesten si at det er en annen viktig grunnpilar i vår virksomhet. Vi må få inkludert funksjonshemmede i all bistand. Derfor er arbeidet overfor norske bistandsorganisasjoner kjempeviktig for oss, sier Ødegård.

Han trekker fram det store samarbeidsprosjektet Together for Inclusion som et eksempel, der funksjonshemmedes organisasjoner samarbeider med utvalgte bistandsorganisasjoner. Seks Atlas-organisasjoner samarbeider med ni norske frivillige organisasjoner.  Dette samarbeidet fremmer funksjonshemmedes rettigheter i Afrika sør for Sahara, og ble gjort mulig med midler fra den forrige regjeringen.

– Det er dessverre sånn at money talks. Man kommer ikke så langt med bare å snakke om hvor viktig innsatsen for målgruppen er. Å få utløst ressurser setter bistandsaktørene i stand til virkelig å gå inn i problematikken.

– Det er stadig nødvendig å bli mer oppmerksom på å prioritere funksjonshemmede inn i bistandsprosjektene. Dessverre har det ofte endt opp med at vi har kommet i etterkant og rettet opp feil fra i går. Jeg husker stadig en hendelse i forbindelse med innsatsen i Palestina, der norske bistandsorganisasjoner hadde vært involvert i å bygge opp skoler. De viste seg å være utformet sånn at mange funksjonshemmede var ekskludert. Vi måtte da komme etter og utbedre skolene, drive opplæring av lærere og på den måten bidra til inkludering.

Det største nederlaget beskriver Ødegård som at andelen bistanden som har gått til funksjonshemmede i flere år fikk stadig mindre ressurser. Tall fra Norad fra 2012 viste at andel bistand til funksjonshemmede gikk ned jevnt og trutt fra 2000-2010, d.v.s. det ble stadig økning i bistanden, men innsatsen til funksjonshemmede fulgte ikke med i denne utviklingen.

– I løpet av de kanskje 5-10 siste årene har det begynt å skje noe der også, men fremdeles er funksjonshemmede marginalisert i norsk bistand.

Har noen partier vært flinkere enn andre? Lurer vi.

– Bistand til funksjonshemmede har lidd under skiftende regjeringer. Det er ikke regjeringens farge som har avgjort om funksjonshemmede har blitt prioritert, det er ministerne. Enkeltpersoners prioritering og engasjement har vært det viktigste, svarer Ødegård.

Selv er Ødegård lokalpolitiker for Arbeiderpartiet. Han nøler likevel ikke med å trekke fram Kristelig Folkepartis Dag Inge Ulstein som å være i en «elitedivisjon».

– Ulstein er et godt eksempel, uavhengig av politisk farge. Som utviklingsminister var han gjennomgående flink til å argumentere for utsatte grupper og løfte fram funksjonshemmede, og han fikk utløst friske midler. Vi fikk en satsing på funksjonshemmede i hundremillionersklassen, som har skapt grunnlag for prosjektet Together for Inclusion, som er et samarbeid mellom Atlas-alliansen og de store bistandsaktørene. Vi setter vår lit til at den nye regjeringen vil videreføre dette engasjementet.

Måtte bæres inn på Stortinget

Bare for å illustrere noe av det Ødegård snakker om: Omtrent samtidig som vi snakker, opplevde den israelske energi- og vannministeren Karine Elharrar at hun ikke slapp inn i lokalene på klimatoppmøtet i Glasgow, fordi inngangen ikke var tilrettelagt for rullestolbrukere. Vi svinger her innom en personlig fortelling, for også Ødegård har opplevd rent fysiske hindringer i sitt politiske arbeid. I 1999 skrev han nemlig historie da han møtte på Stortinget som vararepresentant for Arbeiderpartiet, som den første representanten i rullestol.

– Da jeg ikke kunne komme meg ordentlig inn, men måtte bæres inn i stortingssalen, fikk det veldig stor oppmerksomhet. Jeg var flink til å spille på lag med mediene. Det førte til at Stortingets inngangsparti ble endret, og fremkommeligheten for funksjonshemmede ble vesentlig bedre. Men fremdeles ikke mulig for rullestolbrukere å komme opp på talerstolen, forteller han.

I 2009 fikk Norge en lov som forbyr diskriminering av funksjonshemmede. Det var en annen viktig milepæl – men kampen er ikke vunnet av den grunn.

– Mange organisasjoner som jobber med diskriminering sier at det er et mål å gjøre seg selv overflødige – at inkludering og likestilling blir så naturlig at det ikke lenger er behov for kampen. Det er et fint mål å se for seg i en ideell verden, men vi må ikke miste bakkekontakten. Det er langt fram dit. I 1981, i FN-året, uttrykte Stortinget et tverrpolitisk mål om full samfunnsmessig deltakelse og likestilling. Det målet er 40 år gammelt, men det er fortsatt lang vei dit. Vi må få til et paradigmeskifte i synet på funksjonshemmede. Vi må ikke betrakte som syke mennesker som trenger pleie og omsorg, men som likeverdige borgere. Det er fortsatt viktig med tiltak, og at de kommer på rett sted og er under kontroll av riktige folk, sier Ødegård.

Holdninger er alt

Vi griper tak i dette med paradigmeskifte. Handler det om penger politiske prioriteringer, finansiering? Ødegård understreker at de største utfordringene alltid er holdninger.

– De gangene vi har møtt hindringer, er det holdningene som har vært hindringen. Vi blir iblant spurt om det er penger eller holdninger som er det største problemet. Men uten å endre holdninger får vi ikke penger, uten å endre holdninger blir det ingen handling.

Det kan ytre seg på forskjellige måter, forteller Ødegård.

– Det kan være at funksjonshemmede blir oppfattet som en gruppe det ikke er mulig å nå fram til, at det er feil å satse på fordi det er andre grupper som er enda viktigere, eller at funksjonshemmede blir oppfattet som en gruppe som er veldig vanskelig og krever mye spesiell kunnskap for å jobbe med. Alt dette er i stor grad basert på myter og vrangforestillinger. Det gjøres jo også ganske røffe prioriteringer i politikken hvor det kanskje er lettest å la de svake gruppene forbli tapere. Funksjonshemmede er ikke blant de sterkeste folkelige interessegruppene. Derfor er demokratibygging en så viktig del av dette. Det handler ikke om helsepolitikk, men om menneskerettigheter.

Hva er den beste måten å endre holdninger på?

– Den beste måten å endre holdninger på er to ting. Det ene er å åpne opp for nye impulser, at funksjonshemmede får bli en del av hverdagen folk befinner seg i. Å avmystifisere er så viktig. Det andre er best practices, eksempelets gode makt. Veldig ofte møter funksjonshemmede en forståelse om at det ikke nytter, at det er så vanskelig, at det kreer så mye. Ofte kan vi ganske enkelt motbevise dette.

– Vi jobber mye lokalbasert. Det som hjelper er om vi får til disse øyeåpnerne. Det kan gi folk aha-opplevelser, som gjør at foreldre begynner å tro på mulighetene til sine funksjonshemmede barn, som lærer lærere enkle grep for å ta funksjonshemmede inn som elever, som viser at enkle hjelpemidler kan få folk til å bli selvhjulpne, komme inn i inntektsgivende arbeid, bli en del av det lokale samfunnet å og la sin egen stemme bli hørt. Det er den beste måten å endre holdninger på. Ikke ved at fagprofesjoner står og forteller om oss, men at vi selv får muligheten til å bære fram vårt eget budskap.

Tilbake