Telefonmannen

Ben er et kjent fjes i sentrum av Lusaka, hovedstaden i Zambia og har fått kallenavnet ”Telefonmannen”. Hver dag holder han til utenfor en av bankene i byen og selger penner og telefontjenester. Med dette brødfør han sin familie på fire.

Av Camilla Stabell

Ben Seit fikk polio da han var sju år. Etter det har han ikke kunnet gå og for å komme seg framover har han måttet krabbe. Å jobbe har nesten vært umulig. Først som godt voksen, i 1983, fikk han donert en rullestol av en kirke. 

Rullestolen Ben bruker ligner mer på en sykkel, to hjul bak og et foran og håndpedaler som får hjulene til å gå rundt.
– Jeg blir sliten i hendene. Hjemmet mitt er 10-15 kilometer her i fra og det tar meg førtifem minutter hver vei for å komme meg hit til salgsplassen. Selv om jeg nå har en rullestol er det tungt å komme seg fram og mange steder ganske utilgjengelig for rullestoler. Og buss er ikke noe godt alternativ. Mange busser nekter å ta meg med, forteller Ben.

Men når han først har kommet seg fram går ”butikken” bra. Hans lille enmannsgeskjeft begynte for nesten femten år siden da han fikk et lån på 3000 zambiske kwacha, som tilsvarer ca fire norske kroner.
– Jeg kjøpte en boks med penner for pengene. De solgte jeg videre med en liten fortjeneste, forteller Ben. Med disse pengene investerte han i flere penner som han igjen solgte. Slik klarte han å skape seg en liten business - og det ut av fire kroner. 

Inntektsbringende telefontjenester
For litt over et år siden ble Ben inkludert i et lite inntektsbringende prosjekt styrt av paraplyorganisasjonen ZAFOD, som samler flere funksjonshemmedes organisasjoner i Zambia. Prosjektet besto av noe trening i entreprenørskap for små inntektsbringende aktiviteter og distribuering av spesielle mobiltelefoner til bruk for salg av telefontjenester.

Ben var en av de som fikk utlånt en slik mobiltelefon. Fra sin bod på gaten kan forbipasserende benytte seg av telefonen og betale Ben for tjenesten, ikke ulikt en vanlig telefonautomat. Mange har ikke egen mobiltelefon og Bens telefontjenester er et godt alternativ.
– De fleste vet også hvor de finner meg og oppsøker meg om de skal ringe. Jeg sitter her hver dag, sier Ben.
 
– Alle sliter med noe
– Å ha en funksjonshemning betyr ikke så mye, alle sliter med noe, alle må jobbe hardt, både med og uten en funksjonshemning. Noen ganger har min funksjonshemning nesten vært en fordel, fordi jeg har fått litt hjelp. For eksempel setter jeg opp boden min i et område hvor det egentlig ikke er lov til å selge ting, men på grunn av min funksjonshemning har byrådet allikevel sagt at jeg kan få lov, forteller Ben.

Ben tenker ikke så mye på hvordan livet ville vært uten sin funksjonshemning.
– Jeg har akseptert min funksjonshemning. Jeg kan gjøre litt hjemme og jeg har kone og to barn som også hjelper til. Det viktigste er at jeg kan brødfø familien min, avslutter Ben.  

Publisert 06.11.07