Statssekretær Håkon Gulbrandsen på Ulandsseminar
Hver regjering har sine hjertesaker - og det legges føringer på bistandsaktører i Norge og på våre partnere i Sør. Men etter at planer er lansert med brask og bram, hva skjer egentlig med oppfølgingen av planene? Hva slags resultater kan vi vise til? Og hvilke betydning får disse føringene for våre samarbeidspartnere i Sør? Statssekretær Håkon Gulbrandsen i UD ble utfordret til diskusjon på Ulandsseminaret ved Universitetet i Oslo.
Av Trine Riis-Hansen, rådgiver i Atlas-alliansen
Atlas-alliansen har siden 1999 arbeidet for at ”Handlingsplanen for inkludering av funksjonshemmede” skal føre til at flere funksjonshemmede skal inkluderes i bistandsarbeidet. Men i praksis ser vi at handlingsplaner kommer og går, uten at det får nevneverdig betydning for de planen gjelder for. Vi utfordret derfor statssekretær Håkon Gulbrandsen i Utenriksdepartementet til å gjøre rede for regjeringens tanker om handlingsplaner som kommer og går på Ulandsseminaret på Universitetet i Oslo 5. februar.
”Kaster vi penger på lunkne mottagere som sier ja til norske politiske føringer ikke fordi de tror på dem, men fordi de trenger penger”, spør bistandsforsker ved CMI, Alf Morten Jerve, i en kronikk i Dagbladet 20. november. Det snakkes ofte i store ord om at mottagerne av norske midler må ha et sterkt eierskap til sine prosjekter. Kondisjonalitet i bistanden har ofte vist seg å være lite effektivt, allikevel ser vi nå at regjeringen i økende grad vil knytte bistanden til norske politiske anliggender - engasjement i fredsprosesser og gjenoppbygging etter konflikt, utvikling av olje og gass-sektoren, likestillingsspørsmål og miljø.
”Handlingsplanen for inkludering av funksjonshemmede” (Stortingsmelding nr 8 (1998-1999)) inneholdt forpliktelser til å inkludere funksjonshemmede i all bistand, såkalt mainstreaming. Stortingsmeldingen ble fulgt opp av egne handlingsplaner både i Utenriksdepartementet og Norad. UDs påfølgende plan for inkludering av funksjonshemmede i norsk bistand er snart ti år. Vi kan ennå ikke se at denne handlingsplanen har blitt fulgt opp i praksis. I mars 2007 ble ”Handlingsplan for kvinner i bistanden” lansert og i 2008 kommer en stortingsmelding med samme tema. Hva skjer nå? Hva slags resultater vil vi kunne vise til om ti nye år? Og hvordan påvirker norske trender arbeidet i Sør? Hvis mottakeren skal være i førersetet som vi hevder, kan vi da legge føringer for norsk bistand?
Statssekretær Gulbrandsen var opptatt av at vi må ta innover oss den globale utviklingen generelt. Han mente at Norge ikke kan fronte enkelte tema eller sektorer, men se Norges bidrag inn i en større sammenheng og i tråd med de større globale trendene. Norge ønsker å samarbeide med de store aktørene som for eksempel Bill Gates Foundation og Clinton-fondet og ikke fokusere på enkelte norske tema. Gulbrandsen var opptatt av at vi må huske på at bistand kun er en liten del av det som påvirker et lands utvikling. Så fremt vi ikke jobber i strid med samarbeidslandenes prioriteringer, mente Gulbrandsen at vi må satse på det Norge er gode til (som for eksempel likestilling og forvaltning av naturressurser) fremfor å fronte enkelttema. Gulbrandsen hevdet at hver handlingsplan som allerede eksisterer vil bli vurdert løpende.
Atlas-alliansen mener det er grunn til å forfølge temaet videre med UD – det er ikke godt nok at vi ikke kan ha en utviklingspolitikk og en bistand som ikke ivaretar de svakeste gruppene i samfunnene vi støtter. Dersom regjeringen mener at vi må orientere oss ut og ikke arbeide alene med enkelttema, er det på høy tid å minne regjeringen om at både EU, FN og Verdensbanken har vedtatt policy på inkludering av funksjonshemmede i alle tiltak. Dette vil vi følge opp videre med norske bistandsmyndigheter.
Publisert 19.02.08
