Oljen, elva og døden

I Orinocobeltet i Venezuela kjemper StatoilHydro om verdens største tungoljereserver. Her kjemper også warao-indianerne. For livet.

Tekst og foto: Danny J. Pellicer

Det ryker fra de enkle gruene. Husene i landsbyen Hobure ligger på rekke og rad langs det smale elveløpet. De åpne husene står på tjukke påler i elva. Takene er av tørkede palmeblader. Her er kun leire, sump og mangroveskog. Langs den smale gangbroen som forbinder husene med hverandre, løper unger med hjemmelagde drager og pil-og-buer.

Felipa La Rosa sitter på gulvet, og følger ungenes viltre lek.
   - Jeg har mistet sju jenter og åtte gutter. Alle døde før de fylte to år. Det er så trist når de dør. Da synger vi klagesanger i tre dager, forteller Felipa La Rosa.
   Historien er den samme for alle barna som døde.
   - De kaster opp og får diaré. Så dør de.

Det bor om lag 200 mennesker i landsbyen Hobure. Nylig mistet landsbyen fire små barn i løpet av en uke. Felipa La Rosa rusker oldebarnet sitt, Jonando Leandro, i håret. Jonandos øyne er blanke. Gutten er slapp.
- Han har vært syk han også. Diaré og forkjølelse. Han ble veldig tynn, men er friskere nå. Se, han har mer kjøtt på beina.

Utenfor verden
Hobure ligger ved et av flere tusen elveløp som utgjør det enorme Orinoco-deltaet. Dypgrønt og vakkert, men også ugjestmildt, isolert og sårbart. Atlanterhavet er bare få kilometer unna. Stiger havet, vil bosettingene nederst i deltaet utslettes. Her er ingen veier. Ingen telefonlinjer. Ingen elektrisitet.

Fortsatt lever mange waraoindianere fullstendig isolert. Mange forblir uregistrerte av myndighetene. De fleste lever som de har gjort i århundrer. Verdensbildet er tradisjonelt og basert på gammel naturmytologi. Midt i verdens største tungoljefat er vanlig pengeøkonomi fortsatt fremmed.
Kostholdet er enkelt og ensidig. Det består i hovedsak av rotfrukten ure, det eneste som lar seg dyrke i deltaet, og morrocote, fisken som mennene fanger fra trekanoene sine i timene før natta slipper taket i deltaet.

På overflaten en eksotisk postkort-fantasi. Et fredelig folk i pakt med naturen. Men historien om waraoene er også historien om barn som dør av sykdommer moderne medisin for lengst har fått bukt med i vestlige samfunn. Det er historien om en spebarnsdødelighet på 36 prosent, om at halvparten av alle barn dør før de når puberteten. Det er historien om et folk hvor 6 av 10 personer er rammet av tuberkulose, tre prosent av disse igjen er små barn. Tallet er ekstremt høyt i verdensmålestokk. Koleraepidemier, malaria og denguefeber tar også hundrevis av liv.

Syk ånd
På et tregulv i den store åpne hytta til sjaman Luciano Beria ligger en liten gutt på ryggen. Blikket er stivt. Han ser rett opp. Sjamanen bøyer seg over den spinkle guttekroppen. Han klyper og masserer gutten i mageregionen. Sakte, men sikkert sirkler han seg inn på et punkt i magen. Stedet der hebuen, sykdomsånden sitter. Han presser handa mot punktet, knytter handa, som om han tar tak i noe og drar det ut av kroppen. Luciano Beria holder ånden fast i knyttneven, tar et dypt drag av den rykende tobakken han har liggende, og blåser røyken inn i knyttneven. Deretter kaster han den onde ånden hardt opp mot himmelen.
- Hebuen er sulten. Røyken er mat for den. Det er sånn jeg lokker den ut, forklarer Luciano Beria.

Han er den mektigste sjamanen i Hobure, men også den mest fryktede. Har du kontroll over åndene, kan du helbrede, men du kan også skade. Og drepe. Det sies at Luciano Beria har liv på samvittigheten. Derfor er han forvist fra selve landsbyen, og bor sammen med familien sin en halvtimes padletur fra selve Hobure. Folk er redd sjamanen, men det er han landsbyen tyr til når noen blir syke.
- Jeg har lært å helbrede sykdommer av faren min. Jeg kan kurere det meste. Oppkast og diaré klarer jeg, men ikke tuberkulose. Da må man på sykehus.
En annen sjaman vi snakker med anbefaler sitron og aspirin mot tuberkulose.

Taper mot tuberkulose
For de fleste er ikke leger eller sykehus noe reelt alternativ. Mange waraoer tror ikke på leger, de oppsøker lege og sykehus for sent. For mange finnes det ingen leger å oppsøke, ingen som ikke befinner seg flere dagsreiser unna.
   Den cubanske legen Nelson Rodriguez Cabiera er en av svært få i dette området. Han er her på grunn av utvekslingsavtalen mellom Venezuela og Cuba: cubanerne får olje, de fattige i Venezuela får leger.
   - I dag har jeg ikke hatt så mange pasienter, smiler Cabiera med mild ironi:
   - 79 stykker. I går kom det 83.
   Legen beskriver jobben sin som hjerteskjærende.
   - Det verste er den høye spebarnsdødeligheten. Jeg har jobbet i deltaet over et år nå, men jeg klarer aldri å venne meg til det.
   Legen forteller om hele landsbyer som er smittet med tuberkulose, om kryss-smitte, om sykdommer som i vesten sees på som bagatellmessige, men som her krever hundrevis av liv. Tuberkulose krever langvarig behandling, i deltaet er det i praksis nesten en umulighet.

Dødbringende vann
Warao betyr kano-folket. Fra de er bittesmå lærer barna å manøvrere de små trekanoene av uthulte trestammer. Elva er livet, men også døden. Elvevannet er hovedårsaken til de alvorlige helseproblemene som hjemsøker warao-indianerne.
Orinoco-elven er kraftig forurenset på grunn av massive utslipp lenger opp i elven. Warao-indianerne har ikke noe forhold til begreper som forurensing. De bruker elvevannet til alt. Matlaging. Personlig hygiene. Klesvask. Toalett. Å koke vannet eller å bruke regnvann er fortsatt fremmed for de aller fleste. I tillegg kommer et svært mangelfullt kosthold, og mangel på medisiner og helsestell.

Den norske antropologen Christian Sørhaug har bodd sammen med warao-indianerne i Hobure i over et år.
- Warao-indianerne befinner seg nederst på rangstigen. Blir de lurt, er det ingen som tar til motmæle.

I utkanten av Hobure er det et vanntårn. Da byggherren fikk pengene sine, forsvant han. Vanntårnet har aldri virket. Landsbyen fikk et aggregat som skulle gi et minimum av elektrisitet. Det sluttet å virke etter noen måneder. Og ble aldri reparert.
   Hobure er en av 10 landsbyer i et samarbeidsprosjekt mellom Røde Kors i Spania og Venezuela. En morgen kommer Misael Sanuka padlende til Røde Kors-hytta med sin sønn Ruben som har tuberkulose.
   - Han trenger hjelp, jeg er redd han skal dø. Han spiser ikke, har vondt i halsen, øynene renner. Vi har vært på sykehus, men fikk ikke hjelp. Jeg har fem barn som lever, og har mistet fem. Kan dere hjelpe oss?
   Også Røde Kors måtte sende Misael Sanuka og Ruben avgårde. Far og sønn fikk med seg litt mat, men det var også alt. Heller ikke Røde Kors har tuberkulosemedisin.
Hjelpearbeider Cecilia Pou i Røde Kors er fortvilet:
   - Da vi begynte å arbeide her, pleide vi å spørre hvor mange barn folk hadde. Vi lærte fort at vi måtte stille to spørsmål: Hvor mange barn har du? Og hvor mange lever?

Fakta om Warao-indianerne:

Warao-indianerne er Venezuelas nest største urbefolkningsgruppe, og består av om lag 20.000 mennesker
Waraoene holder til i Orinoco-deltaet helt nordøst i landet
Orinoco-deltaet er verdens sjuende største elvedelta, og er med sine 23.700 kvadratkilometer på størrelse med Oppland fylke
Orinoco-beltet har verdens største tungoljereserver

Artikkelen sto på trykk i Kvinner og Klær nr. 14/2008.
Danny J. Pellicer fikk pressestipend fra Atlas-alliansen/Norad i 2006.

Publisert 18.04.08