Nærbilde av et høstkaldt Sarajevo

FREMSKRITT I MINEKAMPEN: Tretten år etter krigen er Bosnia og Herzegovina klare til å signere konvensjonen om klaseammunisjon, i Oslo, på den internasjonale dagen for mennesker med funksjonsnedsettelser, tredje desember.

Tekst: Inger Synnøve B. Barth Foto: Morten Hvaal

Det er sent på året i Bosnia Herzegovina. Det er allerede langt mer grå vinter enn oransjegul høst, og fra trærne er det siste løvet i ferd med å falle.

Jeg ser tannløse gommer på middelaldrende mennesker. Små rombarn som løper barnbeint rundt i kjippkjapper. Mødre som tigger, småbarn som tigger. Ungdommer som snakker om å gå på skolen, men som ikke gjør det. Syke og funksjonshemmede som sitter uvirksomme. En liten gutt, med en hjerneskade som klarer å holde seg oppreist, selv om tyngdekraften, vekten av bakhodet hans, hele tiden ser ut til å tvinge ham bakover og ned.

Mange funksjonshemmede får liten eller ingen hjelp
Moren til den lille gutten, Mebana (42), har ti barn. Den eldste er 19 år. Mannen hennes har reist sin vei. Nå bor hun og alle barna alene i en av romleirene i bydelen Butmir, like ved flyplassen, og like ved en fabrikk, der grå røyk velter opp fra lange piper.

Mebana kikker bort på åtteåringen Samir som smiler og ler, selv om han står der og vingler:
- Han hadde høy feber da han var liten, forklarer hun.
- Nei, svarer hun litt senere, på mitt spørsmål om hun og sønnen har fått noen form for hjelp.

Hun slår oppgitt ut med hånden når jeg videre spør om hva gutten hennes som har en hjerneskade bruker dagene til. Og så, idet hun snur seg rundt for å gi noen en beskjed, løfter en kald bris opp det skitne tøystykket som hvilte over den toårige minstejenta som hun holder på armen. I et øyeblikk avdekkes en liten rumpe, en bar skitten underkropp, bar hud og kald luft. Moren kikker raskt bort på meg. Øynene er mørke og hun drar tøystykket tilbake på plass.

Som de andre hjemmene til romfolket her, mangler Mebanas hus både strøm og vann.
- Men gi meg litt klær til barna, sier hun.

Men dersom de ikke mangler ved til ovnene – selv om det ifølge dem selv er noe de ofte gjør - så er det inne i disse husene, bak planker, tepper og plast, både varmt og lunt. Og gulvene, de gynger når vi går på dem. De kan nesten minne om båter i drift. Romfolk liker å reise, men mange er bofaste hele livet. Mebana har bodd på det samme stedet i tretti år.

En av tusenvis som har gått på en mine
Nusret Seferovic (50) tråkket på en mine for ti år siden, mens han lette etter skrapmetall, og måtte etter det amputere den venstre foten.

Ved å fylle opp en gammel sko slik at det ser ut som om det er en fot inne i den, og feste den til restene av et bein, har han selv laget seg en protese. Offentlig hjelp har han ikke sett mye til.
- Jeg har heller ingen helseforsikring, så jeg kan ikke få protese. Men det er mitt håp: Å få en kunstig fot. Og så trenger jeg hjelp med øynene mine, for de ble også skadet og jeg kan bare se så vidt, sier han.

I likhet med Mebana, har Nusret og familien bodd på samme sted i svært mange år.

De tilhører ulike grupperinger de to, bor på ulike steder, men likevel i nærheten av hverandre. Det er ikke uvanlig at romfolk bor i de samme områdene, og gjerne på steder der ingen andre vil bo.

Området her, i nærheten til flyplassen, var frontlinje under krigen. Det finnes også vanlige bolighus, på alle kanter. Det var spesielt tøft å bo her under krigen. Mange ble drept.

Og store området ble minelagt. I ettertid er det blitt ryddet både i Sarajevo og i mange andre byer, men i områdene utenfor byene er det fortsatt svært mange miner igjen.

- Det er nesten umulig å få en jobb, forteller Nusret og Mebana – som til daglig tigger for å holde liv i seg selv og barna.

For om minene er fjernet, er ikke fattigdommen det. Ikke fattigdom og ikke haugene med skrapmetall. Prisen er dessuten gått ned.
- Tror du på forbannelser, spør tolken min da vi kjører vekk derfra.
- Ja, svarer jeg.

Dobbel forbannelse
Det vil si, det er en merkverdig forbannelse: Sigøynere, eller romfolk er den største minoriteten i dagens Bosnia og Herzegovina. Under Titos sosialistregime før krigen, var det ikke et fokus på etnisk tilhørighet, men det er det nå. De tre største grupperingene, er muslimer, serbere og kroater, de som ikke er noen av delene faller utenom, og romfolket gjør oftest det.

Det er så dårlig kommunikasjon, så liten tillit og så mye mistenkeliggjøring, at noen – som er blitt skadet av en mine - frykter at det er de som har gjort noe galt, forteller lederen i BHMAC (Bosnia and Herzegovina Mine Action Center) informasjonsavdeling, Zoran Grujić:
- De går på en mine. Og så tror de at de gjør noe galt! Fordi de forsøkte å samle inn skrapmetall som de kunne selge.

Mange romfolk er ikke engang registrert. Det er faktisk ingen som vet hvor mange rom det bor i Bosnia og Herzegovina i dag. Det er heller ingen som vet sikkert hvor mange funksjonshemmede som bor her. Man vet hvor mange som får hjelp, men ikke hvor mange som har behov.
- Vi forsøker å hjelpe. Men det er vanskelig å hjelpe noen som ikke er der når vi strekker oss etter dem. Det er vanskelig å registrere alle. Vi har prosjekter, penger, men det er vanskelig å nå dem, sier Zoran Grujić.

- I den sammenheng, hva betyr det at Bosnia og Herzegovina nå signerer konvensjonen om klaseammunisjon?
- Det betyr mye. Vi vil gjøre det. Fordi dette er noe vi vil bli kvitt.
Og når det gjelder forpliktelsene til å gi mineofre kompensasjon fortsetter han:
- Hjelp betyr alt. Aksept av at de som er skadet er normale mennesker, vanlige arbeidere. At de må få protese. At de må få alle de problemer som alle andre i samfunnet har – men ikke flere.

- Hva da med det faktum at Bosnia og Herzegovina ikke har signert FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter?
Han gir et ambivalent svar:
- Vel, hvilken effekt har det om vi gjør det? Se på hvem som har signert dem. Se på hvem som produserer våpen!
Zoran Grujić er opptatt av konkret oppfølging av avtaler som blir underskrevet:
- Vi ønsker å ta våre egne beslutninger og stå ved dem, sier han.
Men han forteller om en anmodning som de holder på med, og som skal presse en signering av også denne konvensjonen fram. Og det er, sier han, ifølge hans egen kontakt med statsministeren, ingen grunn til at det ikke skal skje:
- Men dette skjer nå. Vi får se hva som skjer senere, avslutter han.

Fakta:

Beleiringen av Sarajevo varte fra 1992 til 1996. Bare i denne byen døde omkring 12 000 (omkring 100 000 i hele staten) og 50 000 ble skadet. I gjennomsnitt var det over tre hundre nedslag for bombekastere inne i byen, hver dag. I Bosnia og Herzegovina sliter i dag mange med psykologiske trauma, som post-traumatisk stress syndromer, og det er blitt estimert at 1 av 173 har fått en funksjonsnedsettelse som følge av krigen.
Ifølge minekampanje organisasjonen i landet, BHMAC, er nesten to tusen mennesker blitt drept eller skadet av miner og udetonerte eksplosiver i Bosnia og Herzegovina etter krigen. I de siste årene har hovedsakelig voksne vært ofre for miner, og oftest når de har hentet ved, urter, jaktet, pløyd jorda og så videre. Hjelp til mineofre skal inkludere medisinsk, sosial og økonomisk hjelp, og målet er full integrering i samfunnet.
Forhold som hindrer mineofre tilgang til tilstrekkelig hjelp: Koordinering mellom NGOer og lokale institusjoner; Koordinering mellom politiske, sosiale og medisinske institusjoner; Vanskelig tilgjengelig informasjon; Mangel på penger i sosial- og helsesektoren; Dårlig og vanskelig kommunikasjon mellom myndighetsorganer og internasjonale aktører/samfunn; Ikke-eksisterende standarder for rehabilitering og ortopediske tjenester; Manglende motivasjon til å styrke krigsskaddes innpass i arbeidslivet.
En rapport fra Disability Monitor South Eastern (fra 2006) om tilgang til sosiale tjenester finner du her.
Generelt er det både i Bosnia og Herzegovina og i ellers i sørøstlige Europa, begrenset tilgang til sosiale tjenester og hjelp for mennesker med funksjonsnedsettelser. Det gjelder ikke minst barn som mangler medisiner og skolegang. Det skyldes manglende tjenester på det sosiale nivået, utilstrekkelig utviklet profesjonelle nettverk/kvalifikasjoner, tradisjoner, at folk flest har begrenset informasjon og utdaterte holdninger i forhold til funksjonshemmede og deres behov. Etter kommunistregimenes fall, har sosiale reformer blitt iverksatt i forskjellig hastighet og med ulike prioriteringer, og sosiale tjenester, tilgang på utdanning, helsetjenester, samt innpass i arbeidslivet varierer veldig.
Ingen vet hvor mange rom (sigøynere) som bor i Bosnia-Herzegovina, kan hende omkring 75 000. Mange av dem lever i stor fattigdom, og faller helt utenfor sosiale- og andre tjenester. Svært mange av dem er ikke registrert som borgere, til tross for å ha levd i landet i mange år. Arbeidsløse romkvinner med bevegelseshemninger er eksempelvis svært utsatte.

Mer informasjon:

Publisert 02.12.08