Modige Janet

Janet Okori er modigere enn de fleste andre barn. - Da soldatene stormet inn i huset vårt og rettet geværene sine mot pappaen min, kastet jeg meg frem for å dekke ham, forteller 11-åringen.

Av Eli Gunnvor Grønsdal

Inne på den lille gårdsplassen, som er omringet av tre små jordhus, ligger bestemor på en sivmatte og sover. Over alt er barn. De kneler  foran oss besøkende for å hilse høflig. De er alle innbyggere i den lille landsbyen Ongura. hvor Janet bor sammen med mamma og seks søsken. Landsbyen ligger midt i krigssonen i Nord-Uganda.
- LRA soldatene stormet inn midt på natten, forteller mamma Janet som nå er blitt alene med syv barn.

Skutt i armen
Mamma Janet forteller at soldatene ønsket å plyndre det allerede fattige huset og overta eiendommen deres.
- Da de stormet huset klarte vi å gjemme oss. Alle unntatt Janet og hennes pappa.
- Jeg ville ikke at soldatene skulle drepe pappaen min, sier Janet lavmælt og fortsetter: ”Jeg hev meg over ham for å beskytte ham mot skuddene. Det ene skuddet gikk gjennom underarmen min og inn i pappa, så døde han”.
Soldatene forsvant. Tilbake lå en død syvbarnsfar og lille Janet med isunderskutt arm.

Til sykehus
Janet ble fraktet til sykehus i Lira, hvor det ikke var annen utvei enn amputasjon.
- Jeg hadde mye vondt. Pappa var død og jeg mistet halve armen min. Jeg har ennå mye smerter både i armen og i brystkassen, forteller Janet som også opplever andre vanskeligheter.
- Jeg blir mobbet av de andre barna, så det er ikke alltid at jeg har lyst å gå på skolen, enda jeg vet at skolegang er svært viktig for meg.
Mor forteller at Janet er blitt mer innesluttet og sky etter hendelsen som har preget hele familien.

Ligger gravlagt i hagen
I Uganda er det vanlig å begrave sine kjære i hagen. Graven til pappa Janet ligger midt på gårdsplassen, som et evig minne om den tragiske hendelsen.
- Etter det som skjedde var vi alle veldig redde. Vi turte nesten ikke sove og vi hadde mistet en pappa og forsørger, sier mamma Janet. Hun er mer optimistisk med hensyn til fremtiden.
- Nå ser vi fremover og har tro på at det blir fred her i Nord-Uganda. Vi har lidd i nesten to tiår og nå ønsker vi oss bare ro og fred, slik at vi slipper å være redd hele tiden.
Janet har også ønsker for fremtiden.
- Jeg håper jeg klarer å fullføre skolen og så ønsker jeg meg så veldig en kunstig arm, slik at jeg igjen kan føle meg nesten som de andre barna.

Tilbake til Atlas-nytt 3 - 2008: Krise, krig og konflikt

Publisert 22.10.08