Funksjonshemmet – ingen hindring

Malawi har en strategi for integrering av funksjonshemmede i vanlig samfunnsliv, en egen minister som skal følge den opp og er i ferd med å lage lover som skal garantere at det skjer. Dette er et langt skritt for et land der funksjonshemmede ofte blir sett på som en skam for familien og ubrukelige til annet enn å tigge.

Tekst og foto: Ellen Cathrine Kiøsterud og Lene Øverland

Malawi er et av verdens fattigste land. Halvparten av befolkningen er arbeidsledige, skolene mangler bøker, veiene er dårlige og helsesystemet er overbelastet med hiv-positive pasienter. Det lille ekstra som skal til for å gjøre en skole tilgjengelig for rullestoler, gjøre et kurs lenger og mer fleksibelt for en som lærer sakte eller sørge for transport til de som ikke kan gå er vanskelig å få tak i.

Her har Operasjon Dagsverk (OD) i samarbeid med Norges Handikapforbund (NHF) kommet inn. Med midler fra OD 1998 har blant annet spesialskolen Lilongwe Yrkesskole kunnet åpne for nye kurs som er attraktive for alle – og Soche Tekniske Høyskole har kunnet åpne for å ta inn elever med funksjonsnedsettelse.

Spesialskolene åpner for alle
– Vi har lenge ønsket om å åpne skolen for elever uten funksjonsnedsettelse, men vi hadde ikke  noe attraktivt tilbud, sier Victor Lwambala fra Macoha. Macoha er et direktorat som driver tiltak for funksjonshemmede på vegne av myndighetene.

– Funksjonshemmede har tradisjonelt ikke gått på skole i det hele tatt. Det har ikke blitt sett på som nødvendig å gi disse barna utdanning. Kursene vi tilbød var enkle og beregnet på ungdom helt uten skolegang. De tiltrakk seg ikke andre ungdommer, forteller han.

Staten betaler lærerlønningene og Unicef betaler materialer for skolen. En egen produksjonsenhet på skolen gir noe inntekter. Med midler fra OD har skolen kunnet kjøpe PCer og annet utstyr, samt gi de ansatte mer opplæring. Nå kan de tilby moderne studieretninger som regnskap, IT og sekretærutdanning. Et viktig tiltak ved skolen er dessuten at den hjelper elevene med å finne jobb. Selv med papirene i orden kvier de fleste arbeidsgivere seg for å ansette en person med funksjonsnedsettelse. Skolen har 70 plasser og 2000 elever på venteliste.

Integrering i vanlige skoler
Soche Tekniske Høyskole er prøveprosjekt for integrering av funksjonshemmede i vanlige skoler. Flere av lærerne kan kommunisere med døve via tegnspråk og et av studenthusene er tilrettelagt for rullestolbrukere. Også dette er gjort mulig med penger fra OD og NHF. Rektorene på alle landets ti tekniske høyskoler har vært på seminar på Soche for å snakke om hvordan de kan integrere funksjonshemmede på alle skolene. Først når det skjer vil landets inkluderende politikk ha reell betydning for Malawis funksjonshemmede elever og studenter.

Livet forandret seg for Issa to ganger
Issa Katambere mistet det ene benet i en bilulykke for to år siden. Over natten gikk han fra å være en av gutta til å bli sett ned på. Til og med venner endret seg.

–  Når de ser krykkene ser de bare en mindreverdig. De behandler deg som ingenting. Du er ikke en normal person. Utdanning gir deg følelsen av å være med igjen. Vi er på samme lag. Får respekt.

Han har jobbet som lærer, men har ikke tidligere hatt råd til utdanning.  Nå har han fått sjansen. Regnskapsfører sto kanskje ikke øverst på lista, men dette er en mulighet han er veldig glad for. Den kan bringe ham videre.

–  Jeg kunne tenke meg å undervise igjen. Når man er et sted i form av en rolle, som for eksempel lærer, så glemmer folk at man har en funksjonshemming, sier Issa. Tre ganger ber han oss hilse til ”de i Norge” og si at de er glade for støtten de får.

Lee hører ikke på læreren
Lee Khwalala fra Balaka mistet hørselen mens han gikk på barneskolen. Kompisen Amos Divala oversetter spørsmålene våre med tegnspråk. Lee er den eneste døve eleven på skolen. Han grep gladelig sjansen til en utdannelse, selv om det er utfordrende.

–  Lærerne underviser ikke på tegnspråk, men jeg følger med på det de skriver på tavla. Det  holder, sier han. Det er slik han har fått all utdanningen han har. Å lære døve tegnspråk på skolen er nytt i Malawi. De eneste skolene for døve har vært drevet av misjonærer som tvinger elevene til å snakke og lese på leppene. Bruker de tegnspråk blir de straffet. De fleste døve som går på skolen går på vanlige skoler som Lee. Der lærer de fleste veldig lite, så i tillegg til å ikke kunne høre, kan mange av dem heller ikke lese.

Fordi Lee kunne høre da han begynte på skolen, har han greid seg bedre. Han synes også han slipper enklere unna folks fordommer enn de andre funksjonshemmede elevene.

–  De snakker sikkert bak min rygg, men jeg hører jo ikke hva de sier, sier han og trekker på skuldrene.

Amos vil gå på byen
Amos Divala Chisale kommer fra den lille bygda Dedza.

–  Folk hjemme spør meg om jeg har vært på dèt og dèt stedet i Lilongwe, men jeg har knapt vært i byen. Vi har ikke råd til transport og kan ikke gå langt, sier han. Som de fleste studenter synes han en tur på byen hadde vært et fint avbrekk i hverdagen, men med krykker og dårlig råd blir det heller lekselesing på rommet.

Han forteller at han har godt håp om å få jobb, men at mange av elevene i stor grad er avhengig av at institusjonen finner den for dem. Skolen har et aktivt program for å skaffe elevene jobb etter endte studier og de fleste fra fjorårets kull har jobb nå.

–  Hovedutfordringen er folks holdninger. Vi vil vise at vi kan gjøre like god jobb som alle andre. Men mange av oss kommer fra landsbygda. Vi har ikke råd til å bli i byen for å lete etter jobb. Vi reiser hjem og så ringer skolen oss når det dukker opp noe, forteller Amos.

Agnes har fått en bra deal
–  Denne skolen er like bra som andre. Jeg blir kvalifisert til å fortsette til diplomeksamen og det er det jeg vil, sier Agnes Mziyo. Hun har alltid ønsket å bli regnskapsfører og noen venner tipset henne om LVTC. Hun er en av elevene uten funksjonsnedsettelse. Det betyr at hun betaler skolepenger, men denne skolen er billigere enn alternativene. Den er dessuten nærmere hjemmet så hun kan bo hjemme. Når vi spør om det kan være en belastning med å ha eksamen fra en ”institusjon” virke det som om hun ikke forstår hvorfor vi spør: Kvaliteten er god og arbeidsmarkedet for utdannede regnskapsførere er lovende. Hvor er problemet?

Felistus vil bort fra sola
–  Jeg håper å få jobb i byen etter dette kurset. Jeg vil ikke tilbake til landsbygda. Det er få jobber der og jeg føler meg diskriminert og er ofte isolert fra aktiviteter i landsbyen, sier Felistus Kaiya.

–  I byene har folk startet å endre holdning til funksjonshemmede. I arbeidslivet er det stadig  flere som forstår at vi kan gjøre en god jobb. Jeg har mye større selvtillit nå enn hva jeg hadde før jeg startet på sekretærutdanningen. Før trodde jeg at jeg måtte tåle å bli dårlig behandlet og at folk alltid kom til å stirre på meg. Jeg håper at jeg kan finne en kjæreste en dag, jeg trenger en person som forstår meg og som jeg kan snakke med om alt.

Helst vil Felistus jobbe for en av de mange frivillige organisasjonene i Malawi. De både betaler gode lønninger og behandler funksjonshemmede bedre enn på mange andre arbeidsplasser. Men på lengre sikt vi hun gjerne flytte fra Malawi til ett land der det er mindre sol.

– Jeg er albino og huden min tåler ikke sola her. Derfor vil jeg bo i et land med lite sol, foreksempel i Norge eller England.

Uavhengighet for Florence
–  Dette kurset har reddet framtida mi. Folk som meg lever enten på familien eller av tigging, forteller Florence James.

–  Det viktigste i livet mitt nå er å skaffe meg en jobb. Med pengene jeg tjener vil jeg kjøpe hus, bil og mobiltelefon. Da kan familien min komme på besøke og når vi er fra hverandre kan vi snakke sammen på telefon. Jeg trenger også å ansette en personlig hjelper. Det er ofte vanskelig å ta seg fram aleine i rullestol selv om en har egen bil.

Florence ønsker ikke å flytte tilbake til landsbyen hun kommer fra etter sekretærkurset. Det er ikke lett å tjene nok penger der for et godt liv i rullestol. Ønsket er å gjøre karriere så hun kan være økonomisk uavhengig og ikke være en byrde for noen.

–  Når jeg har etablert meg vil jeg muligens se meg om etter en ektemann. Kanskje vil jeg til og med få barn. Om jeg får en mulighet vil jeg reise til andre steder i verden, gjerne for å jobbe.

Kondwani og Monika trenger skolemateriell
Kondwani Amosi Mwamondwe og Monica Vwemu er glade for at de går på en vanlig høyskole og ikke en institusjon. De føler ikke at funksjonshemmingen gjør dem veldig spesielle. Deres bekymringer er de samme som for de andre elevene: Skolen har for lite materiell.

–  Vi har ikke tilgang til materialer å jobbe med, sier Kondwani som går på fireårig rørleggerutdanning.

–  Hvis vi i det minste hadde en video kunne vi sett hvordan ting skulle gjøres. Nå blir det mye tavleundervisning.

Monica savner bøker til sin utdannelse innen regnskap. Det finnes et bibliotek de kan reise til, men det er langt unna. Dessuten er 12 datamaskiner delt på 250 elever alt for lite.

Når det gjelder medelevenes holdninger er de veldig fornøyde. Monica synger i koret og er med i en dansegruppe. Kondwani ønsker seg et biljardbord på skolen. Hovedaktiviteten på fritiden er fotball og med ett ben blir han mest tilskuer. Holdningene utenfor skolen bekymrer dem mer. Det holder ikke med skolepapirene om man har en funksjonsnedsettelse.

–  Folk tror at jeg kanskje ikke kan skrive. Dermed tror de at jeg ikke kan gjøre jobben. Skolen gjør ikke noe for at vi skal få jobb etterpå og det Macoha gjør er ikke nok.

Studentleder Kelvin vil ha flere tiltak for de funksjonshemmede
– Elevene på skolen her vil gjerne hjelpe til. Vi kan for eksempel følge dem til legen eller hente dem på bussen. Mange trenger hendene til krykker eller rullestol og da er det vanskelig å bære bagasje i tillegg. Men vi må ikke gjøre alt. Da spør de hvorfor vi behandler dem som unger, sier Kelvin Mkandawire.

Kelvin Mkandawire er leder for studentstyret og stolt av at Soche er den første skolen som åpner for funksjonshemmede i Malawi. Han og medelevene samler inn penger til spill og transport for å kunne inkludere de funksjonshemmede i det de andre elevene gjør. Etter noen måneder sammen har de funnet ut hva som trengs og hva som er å overdrive.

–  Det viktigste er å gi dem muligheten til å vise hva de kan. De kan like mye som andre og i blant mer. Folk tror de er tiggere, men de blir tiggere fordi vi ikke gir dem andre muligheter, fortsetter han. Han er opptatt av at mulighetene skal fortsette også etter at de slutter på Soche. Skolen må komme med tiltak for at de skal få jobber. Næringslivet trenger informasjon og skolen må bidra til at folks fordommer endres.

–  Det er jo ingen mening i å gi dem en utdannelse om de ikke får jobb etterpå, avslutter Kelvin.

Publisert 01.11.06