De som ikke skal ses

Nelly (34) var gravid da Nairobi-politiet stuet henne og 30 andre funksjonshemmede gateselgere inn i en container. De dumpet dem utenfor byen, og holdt dem innestengt i fem døgn. Nelly aborterte.

TEKST: HELLE C. AARNES, FOTO: EDWARD PARSONS

Trebarnsmoren Nelly Wanjiku Otunga (34) var gravid da Nairobi-politiet stuet henne og 30 andre funksjonshemmede gateselgere inn i en container, kjørte dem ut av byen, og dumpet dem der. I fem døgn var gateselgerne innestengt. De var fratatt rullestoler og krykker. Sola steikte på containeren. De 30 var uten toalett, dagslys eller frisk luft. Nelly aborterte.
Den brutale aksjonen var en av mange som Nairobis myndigheter har gjennomført for å sminke den kenyanske hovedstaden, som etter år med korrupt vanstyre har en fasade med alle tegn på en fattig, afrikansk storby; slum, tiggere og folk som livnærer seg ved å selge småtterier på gaten.

I Mugabes spor
Internasjonale organer som FN og EU har fordømt ”ryddeaksjonene” til president Robert Mugabe i Zimbabwe, der han utrydder hele slumområder, og brutalt frarøver hundretusener av mennesker både levebrød og bolig. Kenyanske styresmakter holder en lavere profil og har mindre omfattende aksjoner enn Mugabe, og har stort sett unngått internasjonal oppmerksomhet. Men også her er slumområder der de fattigste av de fattige har bygget livene sine, revet ned. I tillegg har de brutalt bulldoset seg gjennom områder med småkiosker og butikker, der den vanlige kenyaner har råd til å handle, og der de fattige, hvis de er heldige, har jobbene sine. Og altså deportert og mishandlet funksjonshemmede gateselgere. Som Nelly.
- Jeg kravlet rundt i cella. Det var så skittent der, og ikke noe toalett. Jeg måtte bruke en avis jeg fant. Der var jeg i tre dager. De slo meg sånn at det til slutt kom blod ut overalt. Til slutt ble de redde, og ringte doktoren. Jeg klarte ikke tenke, bare trodde jeg skulle dø.
Da blødningene ikke stoppet, slapp de Nelly ut. Hun mistet barnet i magen.

Vil rense opp
Nairobi-politiet kaller gateselgerne kriminelle bråkmakere. Det de ikke sier, er at 550 av selgerne er funksjonshemmede, som selger karameller, sigaretter, epler, fordi det er den eneste måten de kan tjene til livets opphold. Nairobi skal sminkes. Uønskede elementer skal ”renses bort”.
I de fleste samfunn klinger dette dårlig. Men i Kenya står politiet bak ni av ti registrerte tortursaker. Tåregass, daglig trakassering og rå, brutal vold er ikke uvanlig for gateselgerne i hovedstaden. Flere av selgerne skal være drept av politiet.

Tredje mest kriminelle by
Denne uken fikk president Kibakis regjering nok påpakning på grunn av korrupsjon blant egne ministre. Få land i verden har større sprik mellom fattig og rik enn Kenya. Annenhver kenyaner lever for mindre enn én dollar dagen, og en korrupt elite velter seg i luksus. Dette er noe av grunnen til at Nairobi regnes som verdens tredje mest kriminelle by. Åtte av ti innbyggere bor i slumområder på opptil 800.000 mennesker, altså halvannen ganger Oslos innbyggertall. 60 000 barn lever på gata. Og i mellomtiden synker Kenya lengre og lengre nedover FNs levekårstatistikk.
Hver tiende kenyaner er funksjonshemmet. Men de har ingen trygd, ingen rettigheter, og kommer sist i alle køer. I en by sterkt preget av fattigdom er det å selge ting på gata en av få muligheter denne gruppen har til å overleve på ærlig vis.

Trebarnsmor
Nelly selger billige smykker. De ligger på et lite brett hun har lagt på tvers over armstøttene på rullestolen, folk titter når de går forbi, hun ler og slår av en prat med forbipasserende og er stolt av jobben sin. En vanlig arbeidsdag tjener hun mellom 15 og 18 kroner. Hun har tre barn, det første var et resultat av at hun ble voldtatt av en gategutt som 15-åring.
-Barna mine er tre, fem og femten år. Av og til tenker jeg at jeg ikke vil klare å sende dem på skole, at det beste ville være om noen adopterte de to minste. Dypt inne i hjertet mitt er det ikke det jeg vil; jeg elsker dem så høyt. Men hva kan jeg gjøre for dem?

Nekter å kommentere
Da gateselgerne i fjor møtte fram utenfor presidentboligen for et møte med president Mwai Kibaki, beordret borgermesteren politiet til å angripe dem med tåregass og batonger. Daværende helseminister Charity Ngilu uttalte i etterkant at ”jeg var ikke glad for å se hvordan gateselgerne ble stuet inn i lastebiler som kriminelle”. Men verken hun, borgermesteren eller Nairobi City Council ville møte de demonstrerende.
Joel Maingi, leder i People with Disabilities Small Traders´ Organisation, har like erfaringer, og er oppgitt over myndighetene.
-Vi har prøvd alt; møter, brev, demonstrasjoner, men ingenting skjer, sier Maingi.
-Myndighetene sier de vil ”rense gatene”. Er vi skitt? Vi fremstilles som et stygt sår som de vil skjule.
Wangari Maathai, vinner av Nobels fredspris i 2004 og tidligere regjeringsmedlem i Kenya, hadde ingen konkret løsning på problemet da hun var i Norge i oktober.
-Den urbane fattigdommen kan best bekjempes ved å styrke rurale områder, slik at ikke folk drar inn til Nairobi for å finne arbeid, sier Maathai

-Vi vil ikke ha sympati
-Vi vil ikke ha sympati. Vi vil jobbe. Sympati bringer ikke mat på bordet, sier Willy ”Appleman” Indah (38). Navnet har trebarnsfaren fått fordi han selger epler i sentrum, fra en slags blanding av rullestol og trehjulsykkel. Eplene har han i en påsveiset boks, der kan ingen stjele dem, og der de er skjult fra Nairobi-skitten og den afrikanske sola. Det ene av Willys bein er slapt og festet til sykkelen. Også Willy ble tatt av politiet og stuet inn i containeren.
-Det var forferdelig. Vi fikk bare mat i to av de fem dagene. Vi ble slått, plaget, mange av oss ble syke. Det de gjorde var umenneskelig, sier Willy.
38-åringen har en sønn og to døtre, alle går på gymnaset. Alt han tjener går til barnas utdanning. Allerede klokka fire om morgenen prøver Willy å komme seg om bord på en minibuss til byen. Hele dagen selger han epler, midt i rushtrafikken, til klokka ni om kvelden, når han har klarer å komme seg på en minibuss og dra hjem. Apple Man tjener rundt 250 norske kroner i uka. Minus transportutgifter.
Han er realist;
-Jeg har ikke noe valg, sier han. Den sinnssyke Nairobi-trafikken dundrer rundt ørene på oss. Men Willy ser ganske fornøyd ut.
-En gang kom politiet og kastet tåregass på oss. I kaoset som oppsto ble vi banket og kalt hunder. Jeg klamret meg til sykkelen min, slik at de ikke tok den, smiler Willy ”Appleman”.
-Jeg vil heller dø mens jeg jobber, enn å ikke jobbe. Og dessuten; folk passer på meg. De elsker det jeg gjør.

Helle C. Aarnes fikk i 2005 pressestipend av Atlas-alliansen med støtte fra Norad.

Artikkelen er publisert i Atlas-nytt 3/2006
29.09.06