"Nye roller for frivillige organisasjoner" - Atlas-alliansens svar til Utenriksdepartementet
15. juni ble rapporten ”Nye roller for frivillige organisasjoner i utviklingssamarbeidet” lagt fram for de frivillige organisasjonene. Organisasjonene fikk så mulighet til å kommentere rapporten. Les høringsuttaelsen fra Atlas-alliansen her.
Til Utenriksdepartementet
Atlas-alliansen er en sammenslutning mellom norske organisasjoner av funksjonshemmede, pasienter og pårørende. Bak alliansen står 11 interesseorganisasjoner, som til sammen representerer over 300 000 medlemmer.
Atlas-alliansen ser det som positivt at de frivillige organisasjonenes rolle i bistanden vurderes. Rattsø-utvalgets arbeid utgjør et spennende innlegg i debatten om norsk bistandsarbeid. Vi har lest rapporten med stor interesse og takker for muligheten til å komme med innspill.
Utvalget er tydelig på at samarbeid med naturlige partnere gir en tilleggsverdi. Dette er gledelig. Vi opplever at felles forankring og oppgaver for våre medlemsorganisasjoner og deres partnere ute i bistandsland gir store muligheter for overføring og utveksling av kompetanse og erfaringer. Målgruppen for vårt arbeid er marginaliserte; Funksjonshemmede, tuberkuloserammede og deres pårørende. Vi merker oss at utvalget mener at organisasjoner har en viktig rolle å spille i forhold til marginaliserte grupper, både i land med og uten et godt styresett. Det finnes mange eksempler på at et godt styresett ikke er noen garanti for at alle grupper nyter godt av offentlig tjenesteyting eller får sine grunnleggende menneskerettigheter ivaretatt. Samtidig viser våre programmer i Palestina og Sudan at det er mulig å nå fram til marginaliserte grupper også i land uten et stabilt styresett.
Utvalgets vektlegging av resultater i bistanden er viktig og vi stiller oss bak ønsket om sterkere krav til organisasjonenes eget evalueringsarbeid og dokumentasjon av resultater. Alliansen har de siste årene styrket sitt arbeid på dette området, blant annet gjennom et prosjekt for å forbedre metoder for planlegging og rapportering, med fokus på dokumentasjon av resultater.
Atlas-alliansen merker seg at utvalget anbefaler å opprettholde dagens støtteordninger i forhold til kravet om egenfinansiering. Vi mener det er positivt at man ser folkelig forankring i et bredere perspektiv enn bare innsamlede midler og at statsstøtten kan baseres på en vurdering av organisasjonenes arbeidsmåte, erfaring og planer.
Det er også positivt at utvalget har påpekt sammenhengen mellom utvikling av sivilsamfunnsorganisasjoner på lokalt og nasjonalt nivå, og at man mener at begge deler er nødvendig for å skape endring og utvikling. Samtidig etterlyser vi en noe grundigere analyse og drøfting av sammenhengen mellom lokal og nasjonal utvikling, knyttet sammen med interessegruppers behov og deltakelse i utviklingen av et reelt tjenestetilbud. Vi ønsker også å påpeke at lokale organisasjoner kan ha en verdi i seg selv, for eksempel som møteplasser for marginaliserte grupper som i liten grad anerkjennes av samfunnet for øvrig.
Frivillige norske organisasjoner som er aktører i norsk bistand er svært forskjellige ut fra hvilken målsetting og egenart organisasjonene har. Vi er enig med utvalgets presisering av at sivilsamfunnet ikke må forstås som en egen sektor, men som en integrert del av samfunnet som samspiller med økonomi, politikk og forvaltning. Likevel synes det som om utvalget vektlegger frivillige organisasjoners rolle som aktører i det sivile samfunn hvor det er en klar avgrensing til staten og det offentlige forvaltningssystem.
Utvalget diskuterer i liten grad hvordan statens rolle som tjenesteleverandør er under press for endring. ”Private Public Mix” er et begrep som vektlegges sterkere i utviklingssammenheng. Her fordeles tjenesteytingen på flere aktører, også kommersielle. For å inkludere de fattigste er det viktig å sikre at staten har en avgjørende rolle for policyutforming og finansiering av basistjenester innen helse og utdanning. Dersom det blir økonomisk mulig for staten å bygge ut disse sektorene og også garantere økonomisk for tjenesteyting, kan lokale frivillige organisasjoner få en meningsfull rolle som tjenesteyter og kvalifisert medspiler.
Utvalget opererer med en inndeling av land i to grupper, land med og uten godt styresett. Dette er i liten grad problematisert. Det er et poeng at det vil være enklest å gjøre bistanden mest effektiv i forhold til fattigdomsreduksjon i land med godt styresett og at disse landene bør belønnes, noe som igjen vil gjøre det mer attraktivt for andre land å etterstrebe et godt styresett. Samtidig representerer dette en forenklet virkelighetsforståelse. Utviklingen i fattige land vil ikke være som en jevnt stigende kurve, man vil ha framgang og tilbakeslag. Vi etterlyser også en grundigere drøfting av hva som vil skje med de landene som ikke har et godt styresett. Skal de frivillige organisasjonene se helt bort ifra disse landene, eller er det vår oppgave å finne ut hvordan vi kan støtte positive utviklingstendenser og strukturer også i land som har et svakt styresett?
Tusenårsmålene behandler i stor grad mål som tilsier en styrking av både helse og utdanning, dersom man skal løfte store befolkningsgrupper ut av fattigdommen. Dersom bistanden i større grad går over til generell budsjettstøtte vil det ikke nødvendigvis bety at man beveger seg mot en måloppfyllelse av tusenårsmålene. PRSP-stategier er ingen garanti for at de fattigste befolkningsgrupper blir bedre ivaretatt. I mange land har eksempelvis disse strategiene utelatt de mest sårbare og fattigste befolkningsgruppene. Tusenårsmålene skulle logisk sett medføre en større innretning av bistanden mot sektorstøtte for helse og utdanning, ikke en generell budsjettstøtte. Dersom generell budsjettstøtte har en positiv effekt på fattigdomsreduksjon burde dette dokumenteres. Det er det så vidt vi vet ingen dokumentasjon på.
Vi oppfatter også utvalget som uklart i sin drøfting av ulike kanaler for støtte til frivillige organisasjoner i Sør. Utvalget ønsker et sivilt samfunn basert på et selvstendig og lokalt basert organisasjonsliv, gjerne med internasjonale relasjoner, men ikke drevet fram av eksterne krefter. Dette slutter vi oss til. Det virker imidlertid som om man oppfatter faren for giverstyrte organisasjoner som større dersom kanalen for støtte utenfra er en norsk frivillig organisasjon, sammenlignet med norske ambassader eller fond. Vi ønsker å påpeke at ambassadene som kanaler kan skape avhengighet av giverlandets politiske beslutninger. Vi etterlyser også en grundigere diskusjon rundt fond som giverkanal. Det er vanskelig å se hvor man vil med en slik løsning. Umiddelbart er det lett å tenke at det er de allerede sterke, delvis internasjonalt finansierte, og muligens også ”donordriven” organisasjonene, som vil komme først i køen om midlene fra slike fond. Det er også et poeng av våre medlemsorganisasjoner tilfører sine partnere mer enn bare økonomiske midler, en merverdi det er vanskelig å se hvordan fond skal dekke.
Et viktig utviklingstrekk i bistanden de senere årene er globale partnerskap som har oppstått for å effektivisere og bedre måloppnåelsen på spesifikke områder. I disse partnerskapene samarbeider både multinasjonale organer (eksempelvis WHO og Verdensbanken), nasjonale bistandsorganisasjoner (både statlige og frivillige), kommersielle aktører og bistandsland. Disse partnerskapene har oppstått ut fra erkjennelsen om at de vanligste bistandskanalene ikke har vært effektive nok når det gjelder å bekjempe for eksempel de store smittsomme sykdommene. Her har ulike interessenter, også pasientorganisasjoner, innefor en sektor gått sammen for å utforme globale planer og fordele ansvaret for å nå målene. Disse partnerskapene har vært gjenstand for diverse evalueringer og har kunnet vise til positive resultater. Globale partnerskap er en ny kanal for bistand og det er en svakhet ved utvalgets rapport at denne kanalen ikke drøftes som relevant kanal for både frivillige organisasjoner og statlig bistandsforvaltning.
Publisert 14.08.06
