De glemte ofrene
Når katastrofen rammer er det jungelens lov som gjelder: De sterkeste klarer seg best. Da jordskjelvet rystet Haiti i januar i fjor skjedde nettopp dette. De som var, og de som ble funksjonshemmet fikk det enda tøffere enn de andre ofrene.
Øystein Mikalsen (tekst og foto)
- Du får ikke ta bilde av meg, sier Zulme Yvanne (22) og snur seg bort når jeg løfter kameraet.
Den unge damen venter på å få tilpasset en ny protese og nekter å bli avbildet på grunn av funksjonsnedsettelsen sin.
- Hadde jeg hatt to bein ville jeg ikke vært interessant for deg, sier hun og kaster et blikk over skulderen for å forsikre seg om at fotografiapparatet er pakket bort.
Jeg må innrømme at hun har rett, men lurer på om jeg kan få høre historien hennes hvis jeg lover å la kameraet ligge.
Beatrice Jean Louise (14) gjennomgår opptrening gjennom CBMs rehabiliteringsprogram. CBM er en internasjonal hjelpeorganisasjon som fokuserer spesielt på å nå mennesker med funksjonsnedsettelser.
Knust
Zulme tenker seg om et øyeblikk før hun nikker og legger krykkene fra seg på nabostolen. I bakgrunnen høres duringen fra varmepistolen som blir brukt til å tilpasse protesen. Vi er på Hospital Adventist D’Haiti i Port au Prince; sykehuset som fikk de fleste ortopediske pasientene etter jordskjelvkatastrofen i fjor.
- Jeg var akkurat kommet hjem fra skolen og lå og sløvet foran TV’en da jeg merket en svak skjelving som raskt tiltok. Plutselig falt fjernsynet ned fra bordet og øyeblikket etter raste huset sammen, forteller Zulme og blir stille et øyeblikk, mens det dramatiske hendelsesforløpet raser gjennom hodet hennes.
- Jeg vet ikke hvor lenge jeg var bevistløs, men da jeg kom til meg selv lå jeg under en kraftig dør. Jeg hadde armene og overkroppen fri, men det ene benet mitt lå smadret under noen betongblokker.
Den unge kvinnen har akkurat begynt å fortelle om den smertefulle kampen for å få de ødelagte benet løs fra ruinene, når mannen som har jobbet med protesen hennes gir beskjed om at det kunstige benet er klart for sin første spasertur. Hun unnskylder seg og sier med et smil at hun regner med at jeg forstår at hun vil prioritere sin førlighet fremfor min reportasje. Hun vil bare at jeg skal vite at det er et tøft samfunn å være funksjonshemmet i.
- Dessuten, sier hun, i det hun plukker opp krykkene sine, dessuten er det ikke vanskelig å finne funksjonshemmede med sterke historier her på Haiti.
En mor og hennes sønn foran en CBM illustrasjon.
Det krever ikke mye fantasi for å skjønne at Haitis hovedstad må være et mareritt for funksjonshemmede; spesielt for rullestolbrukere. De hullete gatene, fortauene som alltid er overfylt av folk og fe og ting og tang. Trafikken som går der det måtte passe seg, vanndammene og haugene med skrot og søppel som finnes over alt gjør det nærmest umulig å komme seg frem for de som ikke kan gå selv.
Den norske arkitekten Tanja Bergquist, forteller at hennes arbeidsgiver IOM (International Organisation for Migration) mer eller mindre har gitt opp å skape full fremkommelighet for funksjonshemmede når de planlegger gjenoppbygging av hus for jordskjevofrene.
Dr Pean, som i tillegg til å lede blindeforbundet på Haiti, også er statssekretær for integrasjonen av funksjonshemmede i det haitianske samfunnet deler ikke IOM’s dystre syn.
- Det er selvsagt et stykke fram, men jeg mener det er vilje hos myndighetene til å ta hensyn til alle når landet nå så smått begynner å reise seg fra ruinene.
Pean har hatt statssekretærstillingen siden 2007, og kan fortelle at integreringsarbeidet var kommet godt i gang da jordskjelvet rammet den 12. januar i fjor. Katastrofen representerte definitivt et tilbakeslag, men ikke verre enn at integrasjon av og tilgjengelighet for funksjonshemmede fortsatt er oppnåelig mål.
